Grøtåa

Fortsettelse av fortelling som begynner her: Grøtåa - Del 1

Et av Grøtåas striere og litt mer kranglete partier.
Det var i enden av disse at de fineste fiskene tok marken min.

Fisket kan jeg ikke si meg annet enn godt fornøyd med, sett i betraktning av hvor dårlig det vært under de innledende dagene, da jeg kun tatt en eneste ørret i løpet av to døgn. Her ved Grøtåa dro jeg opp syv matfisker, samt omtrent like mange som fikk gå tilbake for å vokse på seg. Men, om enn ikke helt overaskende, så ble det ikke noe skikkelig fart på bettet før etter at solen blitt ordentlig borte, og det litt etter hvert nedtonende dagslyset fått gi vike for juninattens duse gråskumring.
Størrelsen på fiskene var jeg egentlig heller ikke missfornøyd med, men også dette sett i betraktning - av hvor små de var nede ved Krokethåen. De to største anslår jeg til gode 400 gr, de to minste til snaue 200, og de tre mellomste med spredt vekt der imellom. Alle - bortsett fra den første harvefisken - ble tatt på markmeite med dupp. Og alle av de litt større, tok i de smalere og striere partiene, nær opp mot de små fosser som skummende kastet seg mellom storsteiner og klippblokk. Her la jeg ut meitet, med dupp og mark i vitfossende vann og strømvirvler - men, som oftest skjedde det ikke stort før duppen vendte om i bakstrømmene, og begynte å gå oppover. De største tok i bakevjer som dette, nesten så nær opp mot fossen og klippene som det var mulig for duppen å komme.
På en av disse plassene sto jeg helt ut på graskanten, med det svarte bakvannet vivlende ikke mer enn en par desimeter under føtter og bakkenivå. Fem seks meter opp, kom Grøtåa fossende, og kastet seg mellom fjellvegger og kampsteiner, før den i et øredøvende brus tømte seg ned i den lille kulpen, som kokte likt en frådende kjempegryte. Natten var på sitt mørkeste, vilket ikke betyr stort mer enn dusmørke på disse breddgrader i St.Hanstider. Men overhengende bjørktrer og tett krattskog for øvrig gjorde sitt til at man hadde følelsen av natt og mørke på en mer påtaglig måte.
Jeg hivet i vei meitet de få meterne opp i fossens næmeste ytterkant, hvor duppen blir tatt av bakstrømmene, og siden havner i en svart strømvirvel hvor den blir liggendes og snurre. Så tett opp til fossen som jeg var, trengtes ikke mer enn tre fire meter line. Så sto jeg der i mørket, og ventet, med den frådende fossens dån i ørene. En og annen gang kjente jeg stenk i ansiktet, og lurte på om det skulle ta til å regne. Men det var ikke noe annet enn fossen som stenket Grøtåvann på meg.
Duppen danset sine runder i virvelen, og nå og da duppet den ned litt mer enn hva jeg mente den burde. Jeg stirret konsentrert inn i den svarte bakevjen der duppen fortsatte sin virvlende dans. Lyd- og lysnivåen i kombinasjon med den rødvite duppens rundgang påvirket meg nesten hypnotisk, og jeg dormet nesten av, før jeg brått ble klar over at duppen var borte. I samme moment som jeg lyfter stangtuppen til et forsiktig tilslag, kjenner jeg også fisk-kroppens pumpende og stangende. Oj oj oj, tenker jeg for meg selv, denne er fin. En ørret trenger ikke å veie mer enn halvkilot for å være stor nok til å gi en én kamp, og i hvert fall ikke når den tar hjelp av strømmende vann som dette.
Etter noen kontante slag og stangende nede i de svarte strømvirvlene, legger seg ørreten ut i strømfåren, og kjører i vei så det bare gneller i bremsen - som jeg lettet på for ikke å risikere å miste han med en gang. På bare sekunder har han dradd ut 20 m line og er snart ute av den lille kulpen. Tillater jeg han å fortsette så er han nok tapt, da jeg ikke vil klare å følge han gjennom krattskog og buskas. Jeg skrur til bremsen og får han til å stoppe opp. Han protesterer ved å stille seg å stange mot bunn, på motsatt side om strømfåren. Ved første beste pause i fiskens innledende energiutbrudd, begynner jeg en forsiktig og prøvende innsveiving, hvor jeg lar han tru han fortsatt er boss når han prøver seg. Etter å ha tatt tilbake halvparten av lina kommer vi inn i strømfåren igjen, hvilket synes å gi ørreten ny kraft. I tverre kast og vendinger kommer han opp i vannskorpa og viser seg. Plusselig skyter han opp av vannet som et spjut, før han med et magplask slår bredsiden i vannet igjen. Jeg er nest inntil overbevist om at jeg hvilken sekund som helst vil komme til å ha mistet han - skal han fortsette slik så er det snart over. Men også denne livfulle fiskkroppen har sine begrensninger, og snart har han tonet ned aktivitetsgraden sin betraktelig. Jeg gir han ikke mulighet å komme seg en gang til, uten tar inn han nok så bestemt. Med tanke på hans tidligere krumspring regner jeg også med at han nok sitter temlig godt på kroken. Få strakser senere ligger han og spreller i gresset, en nok så mørkfarvet skapning av en ørret, men velbygd og vakker, med prikker i blårøde nyanser fra mittlinja og opp over den nesten svarte ryggen.
Ja, slik gikk det til, når jeg tok mine første Grøtåørreter - de aller fleste gangene. Den andre 400-gram’ern var så å si en reprise av den første, med nest inntil identisk fremgangsmåte og utvikling.
I jakten på gram - ved pakking av ryggsekken - er hov det første som blir sortert vekk, og noen mistet jeg denne natta, som jeg sannsynligvis ville ha klart å berge hvis jeg hadde hatt hov med meg. Minst to av disse var på størrelse med de to største, og en av dem, muligens mye større. Jeg klarte umulig å rokke han ut av bakevjen der han sto og stanget. Jeg lurte flere ganger på om det faktisk var bunn jeg satt i, istedenfor i en fiskkjeft. Men de kontante svar jeg fikk på mine forsøk var ikke til å misstolke, noe annet enn en levende skapning kunne det ikke være - kanskje det var nøkken ? Jeg gikk litt lei, og skrudde til bremsen for å tvinge ut monstret. Det var dumt gjordt. Fisken svarte med en serie iltre slag som forplantet seg som rekyler gjennom stanga - som jeg nesten holdt på å mista. Hva jeg i hvert fall mista etter dette, var kontakten med fisken, i det duppen kommer opp i vannskorpa, og tyngde og kraft i samme nå er som bortblåst. Fy fan hva stille og tamt alt ble etter dette, og hva jeg gremde meg over min egen brist på tålmodighet. Jeg skulle jo naturligvis latt han stå der og pumpa og stanga, hele natta om så hadde blitt nødvendig. Men skitt au, det kommer fler fisker. Det nytter ikke å gråte over tapte.

En generøs Grøtåa har gitt meg ørret til kvelds.

Når jeg nå - ståendes på en liten holme mitt i Grøtåa - innser at tiden løpt fra meg, og den lyse junikvelden, sakte men sikkert gått over i bare en anelse litt dunklere natt, så var det på tide å snu. Jeg visste ikke hva de andre gjordt i løpet av den tid min personlige lille utflukt vart. Muligens hadde de allerede dratt tilbake til basecamp. Det var med et visst sorgmod jeg innså, at jeg ikke skulle få se mer av Grøtåa for denne gangen. Men det var ikke annet å gjøre enn å snu, og ta fatt på tilbaketuren. Tross alt, så handlet det jo ikke bare om å ta seg tilbake til Krokethåen, derfra var det minst 3,5 - 4 km igjen ned til basecamp, hvilket jeg hadde en (fot-)følelse av å kunne bli noe slitsomt.
Jeg går tilbake etter nordsiden av Grøtåa i en dempet atmosfære. Alt er på en måte sovende, selv Grøtåa synes å ha slumret inn, og ligger nå der, mørk, blank og stille. Innbeddet av blikkstille duggende løvlunder - som i en dvale - kun innventende de første morgenfuglenes varsomme sangprøver som signal på at en ny dagning er i forestående gryning, og det brusende livet kan gjenopptas, uten fare for å forstyrre hvilende omgivelser.
På venstrehånda - over åa - reiser seg de mørke siluettene av fjellsidene til Sylfjellet og Stor-Svuku’n seg opp mot en tiltagende innbolstring av et alt mer lavtliggende - og er jeg redd - illevarslende skydekke. Men det er fortsatt et behagelig vær, og skyene ligger ikke tettere enn at jeg under større delen av vandringen ned til Krokethåen, har månens mandarinfarvede klot som synlig ledsager - hengendes en tverrhånd over Sylfjellet. Den nedtonede lydbilden domineres av Grøtåa, med et avdempet perlende og klukkende fra de nærmeste strykene, og et fjernt sus, fra måhende noen litt viltrere passager oppover i terrenget. Lenger opp, mot Grøtådalssetra til, høres gøkens umiskjennelige, "ko-ko". Luften er sval og litt fuktig, på grensen til rå. Det lukter svagt av nyutsprunget bjørkløv og ferskt starrgress, blandet med dunster fra lett dampende torvmyrer. Over åas blanke vannspeil ligger et tynt tåkeslør, og det eneste som mangler - som jeg nesten bare går og venter å få se - er alver dansende i ring. Noe nærmere en andektig følelse enn dette, kommer ihvert fall ikke jeg, og den stemningsfulle natten ved Grøtåa kommer for alltid at være innprentet i mitt sinn, som det beste eksempel på hva en naturopplevelse kan være, når den er som best.

Jeg prøver også nå - på tilbaketuren - fisket i en par av de fine strykene og kulpene hvor jeg tok de største ørretene tidligere på kvelden, men uten hell denne gangen. Ørretens bettvillige tidsintervaller, har jeg fra før erfart, kan være nokså konsentrert. Jeg har ofte opplevd at det etter å ha vært helt stille i flere timer, plusselig blir et vidunderlig fiske i løpet av en times tid, for så igjen bli håpløst steindødt. Nå har jeg matfisk så jeg klarer meg, og legger ikke noe stort engagement i mine forsøk, uten ser heller frem imot å få sprøsteke noen av de eksemplarer jeg allerede har over leirilden nede ved Krokethåen.
Ute på en av åas lange myrlente rakstrekninger, får jeg plusselig se to personer komme til syne i skogbrynet ved enden av myra, omtrent 150m foran meg. Jeg ser ganske snart at det er de begge Sven'ene som er ute på nattlig promenade. Da de ikke bærer på noen fiskestenger, er det neppe fisken de er ute etter. Når jeg kommer nærmere, og roper, "Hei", får jeg intet svar. Og enda nærmere kommet, ser jeg deres alvorlige og bistre ansikten. Jeg har vel en følelse av hva det handler om, men er også en liten stund urolig for at det skal ha skjedd Gunnar et eller annet.
"Vet du hva klokka er", er de første ord jeg får høre fra de begge Sven'ene. Jeg kan som sant er, ikke si annet enn at, "nei det vet jeg sannelig ikke". Jeg blir da fortalt at klokken er 02:00, og var i syvtiden når jeg forlot dem tidligere på kvelden. Jeg hade altså vært oppe langs Grøtåa i syv timer. Dette fant jeg noe utrolig, men det er vel sån det er når man har det bra, da ruser tiden av gårde.
Som for å blidgjøre de begge morske herrene, viser jeg frem min fangst som jeg har liggendes i min gamle grå gassmaskeveske, som nå i over 20 år fått gjordt tjeneste som fiskeveske. Av deres ansikten, mener jeg det gikk ann å utlese, at de ble både litt imponert og muligens også litt misunnelige. Ikke mer enn 7 stykker, men de fleste betydlig større, enn de 27 stykker de dratt opp nede ved Krokethåen.
Etter at jeg fått avgi forklaring, hvor jeg prøver å unskylde meg best det går, trasker vi så avgårde. Jeg tussler litt slokøret etter de andre, og resonerer med meg selv om hvorvidt det er jeg som vært dum og ubetenksom, eller om det er de andre som lager storm i et vannglass. Jeg konkluderer med at, uansett hvilket, så har jeg med meg opplevelser og minner, som jeg aldrig ville hatt hvis jeg hadde holdt meg sammen med de andre, nede ved Krokethåen.
Framme ved Krokethåen, står Gunnar fortsatt og fisker.

I totiden om natten. Fra Grøtåas utløp mot den øverste
av morenehagene hvor vi hadde vårt temporer leir.

Rakt over viken, mot en nå nesten svart bakgrunn av åsen hvor vårt temporære leir ligger, ser jeg han som en lysende fyr i sin orange Fjællræven-anorak.
Etter å ha knipset et bilde mot åsen og Gunnar, runder jeg vika, sløyer fisken min, og går opp til leiren hvor det fortsatt glør i grua. Når de andre nå fortest mulig ønsker å påbegynne vandringen hjem mot basecamp, samtidig som jeg - etter flere kilometers fotmarsj langs Grøtåa - atter blir nødt til å få av meg støvlene for å hvile opp og lufte føttene, blir det til at jeg velger å drøye meg igjen alene, når de andre tåger avgårde hjemover.
Jeg blir sittendes i noe sånt som en drøy time, og henter nye krefter ved hjelp av ørret grillet på pinne, sterk nykokt svart kaffe, og en par drammer fra halvlitern med St.Remy, som i løpet av natten blitt redusert med en ikke helt ubetydelig del av sitt opprinnelige innhold.
Det er akkurat stunder som denne, som er min personlige drøm, om hvordan villmarksliv er når det er som aller best. Sittendes ved en sprakende leirild i den lyse og milde sommernatten, med utsyn over skog, vann og fjell. På avstand hør jeg fortsatt gøkens "ko-ko" - opp fra Grøtådalssetra til - og over de knittrende glørne, godtgjør seg nyfanget fisk og kaffelars med velsmakende skogskaffe, som jeg siden nyter i selskap med en skvett fra lerka. Da er det bare å lute seg tilbake - nyte - og godte seg så lenge det varer.

Hva kan man mer begjære. Kaffe på varming og en ørret som godtgjør seg i glora.

På himmelen har nå en del mer skyer begynt å ansamles, men fortsatt så pass høyt opp at Stor-Svuku’n flankert av Sylfjellet og Falkfangerhøgda, er synlig i hele sin utbredning. Den dunkle gråskumring som i de siste timene vært rådende, overgår i prøvende gryning og morgenlysning. Jeg føler jeg bare er nødt til å begynne å røre på meg, selv om jeg har det så fint og behaglig som ønskes kan.
Etter å ha rasket sammen tingene mine, og med et visst smertelig besvær fått på meg støvlene, kommer jeg meg forsiktig tusslende avgårde. Mot basecamp; "bare" noe sånt som fire kilometer unna, på vonde føtter. Jeg velger likt de andre, å gå over myren tilbake mot Krokethåens utløp. Når jeg kommet til enden av den lille - formodentlig livløse - tjern man passerer her, viker jeg av mot venstre og ut mot en gammel tømmerbu som står ved nedre enden av Krokåthåen. Med bakgrunn i mine bokstudier konstaterer jeg at det må handle om en av Femundshyttas to fiskebuer de har her ved Krokethåen. Her finner jeg det nærmest umulig å kunne gå videre ned langs åa, pga beverens herjinger i bjørkskogen som kanter stranden. Jeg går derfor en stor krok innåt skogen, og misser derfor hva de andre fått se, nemlig beverhydda.
Når jeg siden går ned gjennom den steinete furuskogen mot Grislehåen, er det stort sett i dagslys. Og vær og temperatur er ideelt for min forøvrig noe smertsomme vandring. Jeg har inget hastverk. På grunn av føttene er jeg nødt å gå stille og rolig, og jeg har heller ingen forhåpninger om å nå fatt de andre, selv om jeg ser muligheten for de kanskje har stoppet opp for å prøve fisket nede ved Grislehåen eller Røas utløp i Roasten. Jeg ser isteden på min vandring som en fin og opplevelsesrik skogstur, hvor jeg prøver å få med meg mest mulig av den unike natur jeg går gjennom. Jeg har jo også kameran med meg, og stopper ibland opp for å forevige, f.eks. en gammel imponerende kraggfure, eller et steinlandskap som selv her, hvor det er stein hvor man enn ser, er noe utover det vanlige.

Jeg vandrer alene fra Krokethåen ned mot Grisslehåen. Til tross for vonde
føtter, prøver jeg å nyte utsynet, og knipser en del bilder i grålysningen.

Jeg begynner nå nærme meg de plasser, hvor jeg har et svakt håp om å få se de andre karene stå å fiske. Tilbaketuren har nå utviklet seg til en manndomsprøve, hvor hvert steg er en pine. Jeg prøver å unngå å sette hælene ned på de harde steinene, men har mange ganger ikke noe valg, uten må bare bite sammen og utherde smerten.
Når jeg kommer fram ved stranden til Øvre Roasten - (hvor det nå, siden vi passerte her sist, har kommet på plass to telt og en stor grønn presenning ,som spents opp mellom to furer som regnskydd) - men som forventet ikke ser noe til de øvrige, tar jeg i medisinsk syfte, en real skvett St.Remy. Det blir en i hvert bein. Siden går alt, ihvert fall litt bedre. Med fornyet humør - om enn ikke i det største tempo - tar jeg meg så videre ned langs Øvre Roastens sørvestside.
Fra en av de øverste moreneryggene kan jeg med kikkerten se at de andre allerede er framme i leiren. Det ryker fra leirbålet, og jeg antar at det er en eller annen form for matlaging de er i ferd med. Selv tar jeg meg en vilepause, og fyller opp blodsukkerhalten ved hjelp av en mørk blokksjokolade, som i løpet av dagen blitt til smuler i en av mine bokselommer. Jeg skyller ned og drikker meg utørst av Roastens klare og kalde vann. Kartet "Røa 1:50000", lå i samme lomme som sjokoladen, og kommer derfor med sin nye brunflekkete layout, så lenge det er noe igjen av det, at minne meg om min "retrett" ned langs Øvre Roasten, en tidlig junimorgen 1997.
Resterende ca. 2 km hjem til basecamp, går på en måte. Selv om føttene ikke akkurat blir bedre, så kan jeg så her i ettertid heller ikke huske at de ble nevnverdt verre.

En av Roastbuan, i fem seks tiden om morgenen 22. juni 97.

Den fra før omtalede bekken ved Roastbuan, viste seg å være vanskligere å forsere fra denne siden, enn den var ved utmarsjen. Resultatet av dette, ble et vått venstrebein.
Nesten "hjemme", tok jeg snarveien over, isteden for rundt den siste åsen, slik at jeg passerte Vassviktjønna som lå bare noe sånt som en par tre hundre meter ovenfor leiren vår.

Jeg passerer Vassviktjønna, og har bare en par tre hundre
meter igjen til "basecamp" ved sundet i øvre Roasten.
Foto: Sven Stenhammer.
Tjernet var ihvert fall før, betraktet som et temmelig godt røyefiskevann. Magnus Tajet beskriver i en av sine fortellinger i "Med fluestang i Femunds-marka", hvordan han gjør seg bryet å gå tur og retur fra Krokåthåen for å friste røyen her. Hvordan det er idag vet vi ikke, Sven S. prøvde seg med noen kast under fredagsnatten, uten at det ga noe i utbytte.
Oppe fra åskammen tar jeg et par view-bilder av vår nå sovende basecamp.

Klokken er vel omtrent 06:00 om morgenen, og det eneste som høres er Gunnars og Svens snorkeduell.
(Uvisst hvem som gikk av med seieren).

Det eneste som rør seg, er en tynn røyksøyle som forsiktig snirkler seg opp fra det utbrendte bålet. Bortsett fra Gunnars og Sven S’s snorkeduell, som vokser i lydstyrke alt ettersom jeg nærmer meg, er det helt stille. Jeg kan huske det var med en viss takknemlighet jeg tenkte på det faktum, at jeg fått Sven O. som sovekamerat i teltet mitt.
Vel nede i leiren, kan jeg etter en summarisk åstedsgransking raskt konstatere, at plastembalasjet fra vår felles wienerpølsereserve ligger på marken og griner med sin tomhet mot meg; gutta har grillet, og spist opp alle pølser - trur jeg - til jeg får syn på en fremlagd middagspølse på en stein. Den går ned på høykant, uten tidsspill med oppvarming.
At jeg deretter ganske umiddelbart stuper inn i min myke og varme "Ajungilak Kompakt Super", for så å sove dypt og velbehøvelig i noen lyse morgen- og formiddagstimer, regner jeg med ikke trenger noen nærmere forklaring og utdypelse.

Go’natt ! - Zzzzzzzzzzzzzzz

copyright © 1998 Anders Gilljam